Fra stive panoreringer til rolige bilder: Idas tredje uke på kameraet
Marte Solheim
5 min lesetid
Ida kom til kurset uten å ha holdt et studiokamera. Dette er historien om hvordan hun gikk fra rykkete panoreringer til rolige, planlagte bilder under direktesendt øving.
Ida møtte opp med et mobilkamera og mange spørsmål
Ida er i midten av tjueårene og hadde filmet litt for en lokal idrettsforening, stort sett med mobilen i hånden. Da hun meldte seg på kurset, var målet enkelt: hun ville kunne stå bak et ordentlig studiokamera uten å få panikk når regissøren sa at bildet skulle gå ut om ti sekunder.
Første kveld var hun ærlig på at hun ikke visste forskjellen på et rent nærbilde og et halvnært. Det er helt vanlig. Kameraføring i live handler mindre om utstyret og mer om å forstå hva bildet skal fortelle, og hvor lenge det skal stå stille før det beveger seg.
Jeg underviser i lys og studiooppsett, men i kameraøvelsene følger jeg alle deltakerne tett, og her var Ida en av dem jeg fulgte ekstra godt. Hun var nysgjerrig og turte å si når noe ikke satt, og det er en egenskap som tar deg langt i et produksjonsmiljø.
Utsnitt først, bevegelse etterpå
Vi startet uten bevegelse. Ida fikk et stativ som sto helt stille, og oppgaven var å finne fem utsnitt av samme programleder: helbilde, halvtotal, nærbilde, tett nærbilde og et over-skulderen-bilde mot gjesten. Hun ropte selv ut hvilket utsnitt hun hadde, slik at de andre i kontrollrommet visste hva de kunne klippe til.
Det virker stivt, men poenget er at utsnittene blir et felles språk. Når regissøren ber om et nærbilde, skal du ikke gjette. Ida merket raskt at hun hadde en tendens til å gå for tett og kutte pannen på programlederen. Vi snakket om hodeplass, altså luften over hodet, og hvorfor den bør være liten, men ikke borte.
Etter tre økter satt utsnittene. Da var hun klar for å begynne å bevege kameraet, noe som er en helt annen disiplin og krever at du har kontroll på det statiske før du forsøker det dynamiske.
- Hodeplass: litt luft over hodet, aldri kuttet panne
- Si utsnittet høyt, så resten av teamet følger med
- Hold utsnittet stille til regissøren ber om endring
Panoreringen som aldri ble jevn
Så kom panoreringen. Ida hadde en vane med å starte for fort og stoppe brått, slik at bildet fikk et lite rykk i begge ender. Når du ser det på skjermen i kontrollrommet, virker det nesten som et teknisk feilsignal, og seerne hjemme oppfatter det som uro.
Vi øvde på det som kalles myk start og myk stopp. Du legger inn en kort akselerasjon, holder jevn fart i midten og bremser gradvis mot målet. Ida telte høyt i hodet, og en dag sa hun at hun fikk det til først da hun sluttet å se på kameraskjermen og i stedet så på den personen hun skulle ende på.
Det er en liten tekniske detalj, men den illustrerer noe større: god kameraføring er like mye øyne og timing som hender. Du må vite hvor bildet skal ende før du begynner å bevege det.
Direktesending med varm kaffe og kald nakke
I den femte uken satte vi opp en full øving med nyhetsopplegg. Ida fikk kamera to, som skulle følge reporteren fra pulten og over til en skjerm med grafikk. Regissøren ropte instrukser, programlederen leste manus, og lyden kom fra et annet rom. Alt skjedde samtidig.
Hun sa etterpå at hun glemte å puste de første to minuttene. Likevel holdt bildet. Hun hadde jobbet seg inn i en rytme: lytt til regissøren, bekreft kort, flytt kameraet, finn utsnittet og hold. Da en gjest kom inn i bildet litt for tidlig, justerte hun uten å bli stående fast.
Vi tok opptak av øvingen og så den sammen. Det var ikke feilfritt, men det var en trygg runde, og hun kunne selv peke på to steder der hun ville gjort noe annerledes.
- Bekreft instruksjoner kort, uten lange svar
- Planlegg neste utsnitt mens det nåværende ligger ute
- Se opptaket etterpå og noter to ting å forbedre
Hva Ida tok med seg videre
Ida har ikke fått fast jobb innen produksjon ennå, og det lover vi heller ingen om. Men hun sier selv at hun nå forstår hva som foregår rundt henne når hun ser en direktesending, og at hun kan stå ved et kamera uten å være redd for å ødelegge noe for resten av teamet.
Hun frivilliggjør seg nå på lokale arrangementer og har fått prøve seg på kamera under en liten scene. Det er en realistisk start for en nybegynner: små oppdrag der innsatsen betyr noe og feilene er til å leve med, og der du får gjentatt det du har øvd på.
For meg som instruktør er det en av de beste tilbakemeldingene. Ikke at noen har blitt ferdig utlært, men at de har fått nok trygghet til å fortsette å øve på egen hånd og stille de riktige spørsmålene.
Idas vei er ikke spesiell, og det er poenget. Ingen blir gode kameraoperatører på en kveld. De blir det ved å gjenta de samme enkle øvelsene, først med stille bilder, så med rolige bevegelser, og til slutt med et live-miljø rundt seg. Har du lyst til å starte samme sted, er første steg bare å møte opp og prøve kameraet.
Les også
Slik setter du opp et lite nyhetsstudio fra bunnen av
En praktisk gjennomgang av hvordan du planlegger gulvplan, kobler utstyr i riktig rekkefølge og tester alt før sending, slik vi gjør det på kurset.
Hva «tally» og «talkback» egentlig betyr i et nyhetsstudio
To små ord du hører i alle kontrollrom, forklart uten fagsnakk: hva tally-lyset og talkback-linjen gjør, og hvorfor de må testes før hver eneste sending.
Hvorfor ser huden min så blek ut i studiolyset?
Det spørsmålet får vi oftere enn noe annet i lyskurset. Svaret ligger i fargetemperatur, avstand og hvordan de tre lysene i oppsettet er balansert mot hverandre.
Marte Solheim
Instruktør, lys og scenografiMarte underviser i lyssetting og studiooppsett, med erfaring fra både nyhetsstudio og scenearrangementer.